Ømhet er den nye punken, inderlighet det nye sexy
Kanskje er det derfor jeg elsker bønder, kokker og vinmakere. De følger naturens sykluser, skriver Johanna Holt Kleive om å lære seg å bli mykere i kantene.
I Frankrike forskjøv klokkeslettene seg. Måltidene ble til seremonier. Omringet av grønne daler og spisse fjell, bar jorden preg av kontraster.
Foto: Johanna Holt Kleive
På kniven
Jeg kommer fra et pønkete sted. Et sted på skrå, i randsonen, der alt føles litt mer ekte fordi det står i opposisjon til noe annet. Jeg har alltid elsket punken fordi den ikke en sjanger, men en kraft. En holdning, en måte å eksistere på. Pønkeren, for meg, er ikke den som har alle svarene – men den som leter. Som forsøker å finne, eller i det minste kjenne, et liv som er bryet verdt.
Jeg er nemlig av den oppfatning at hvis du virkelig investerer i virkeligheten – leser, ser, føler, agerer – da kan du ikke forbli likegyldig. Lar du verden slippe inn, er det umulig å ikke la seg påvirke. Det er derfor jeg alltid har vært, og fortsatt er, pønker: fordi jeg ønsker å respondere på det jeg opplever.
I en verden som i stadig økende grad polariseres, utplyndres og voldtas, har jeg kjent en trang til å rope når andre hvisker. Men kanskje, tenker jeg nå, er det nettopp ømheten som er den nye måten å rope på.
