Kommentar

Miljøpolitikk er sikkerhetspolitikk

Å sette miljøpolitikk opp mot forsvar- og sikkerhetspolitikk er som å sette fred opp mot demokrati.

Miljøkampen er en kamp for å sikre alle mennesker gode liv og de samme rettighetene, skriver Arild Hermstad. På bildet demonstrerer Greta Thunberg i Oslo mot vannkraftutbygging i vernede vassdrag.
Miljøkampen er en kamp for å sikre alle mennesker gode liv og de samme rettighetene, skriver Arild Hermstad. På bildet demonstrerer Greta Thunberg i Oslo mot vannkraftutbygging i vernede vassdrag.
Publisert Sist oppdatert
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Mens følgene av klimaendringer og naturødeleggelser blir stadig mer merkbare og farlige, har vi nå fått en like akutt krise i fanget: Freden og demokratiet vi lenge har tatt for gitt vakler i grunnvollene. Slik verden ser ut nå, har vi som kjemper for en bærekraftig og rettferdig jordklode, ikke noe annet valg enn å løfte kampen for demokratiet til toppen av vår prioriteringsliste, sammen med klima og natur. Men vi kan ikke sette sakene opp mot hverandre, slik flere politikere nå tar til orde for.

Vi kan ikke velge mellom å redde demokratiet og å redde miljøet – for uten det ene mister vi også det andre.

Politikere i Høyre og Frp løfter fram gamle kjepphester om at miljøpolitikk må nedprioriteres. Det argumenteres for at klimamål og klimatiltak må skrotes for å få råd til forsvar, og at det må bli enklere å bygge ned verdifull natur for å bygge forsvarsindustri. Som om det ikke finnes alternativer til finansiering eller ledige arealer i Norge som ikke er verdifull natur.

Det de ikke tar inn over seg, er at kampen for demokrati og menneskerettigheter og kampen for miljøet går hånd i hånd. Det handler om solidaritet med alt levende, både nå og i fremtiden.

Vi kan ikke velge mellom å redde demokratiet og å redde miljøet – for uten det ene mister vi også det andre.

Demokratiet i Europa er truet fra flere sider. På den ene siden ser vi et stadig mer aggressivt Russland, som med brutal maktutøvelse har ødelagt freden i Europa. På den andre siden er USA som under Donald Trump beveger seg i en stadig mer ekstrem og autoritær retning, som uten å blunke truer med å ofre Ukraina, og som tar til orde for etnisk rensing i Gaza.

For oss som har kampen for klima og natur som viktigste sak, er ikke dette bare en bekymringsverdig utvikling – det er en eksistensiell trussel.

Les også: Antiwoke har alltid vært farligere enn woke

Uten demokrati og en fungerende rettsstat har vi ingen verktøy for å kjempe mot kyniske storselskaper og styrtrike oligarker som tjener på å brenne mer olje, kontrollere og manipulere sosiale medier, forurense havene og fylle maten vår med mikroplast og gift. Historien viser at de mest miljøødeleggende regimene er de som ikke tåler et levende demokrati, med fri presse, sterke sivilsamfunn, folkelig motstand eller kulturelt mangfold.

Miljøkampen er i seg selv en kamp for å sikre at alle mennesker skal ha gode liv og de samme ukrenkelige rettighetene. Det er en kamp for friheten til å leve gode liv, ytre seg fritt, ha tilgang til mat, ren luft og rent vann. Vi vet også at klimaendringer og naturødeleggelser rammer de mest sårbare først og hardest.

Klimakampen må fortsette med uforminsket styrke, for hvis det er noe som kan kaste mer bensin på bålet, er det enda flere farlige ekstremværhendelser. Dødelige branner og orkaner, flomkatastrofer og massive skred vil gi mer fattigdom, større migrasjonskriser, mindre tillit mellom folk og land og mer usikkerhet verden over. Slike ekstreme værhendelser inntreffer stadig oftere, fordi våre politiske ledere i mange tiår har latt være å ta klimaforskernes advarsler på alvor.

Les også: USA-ekspert om Trumps fremtidsplaner: – Ekstremt urovekkende (+)

Nettopp derfor må forsvars- og sikkerhetspolitikken øverst på prioriteringslisten vår, sammen med kampen for klima og natur. Vi kan velge å prioritere begge deler.

For eksempel kan Norge gå sammen med våre europeiske allierte og lede an i å betydelig øke støtten til Ukraina. Frem til nå har vi gitt Ukraina nok til at de kan fortsette kampen, men ikke nok til at de kan vinne den. Nå bør vi slutte å snakke om noen milliarder her og der, og begynne å snakke om beløp i størrelsesorden 1000 milliarder, slik MDG lenge har tatt til orde for.

Økt støtte til Ukraina trenger ikke å gå på bekostning av verken velferd eller klimatiltak. Norge har nemlig tjent langt over 1000 milliarder bare på grunn av økte gasspriser som følge av krigen i Ukraina. Historiens dom vil være hard mot Norge om vi ikke bruker store deler av disse pengene på å støtte Ukraina.

Les også: Ukrainas president ble lurt inn i en felle. Og Putin kan le hele veien til Kyiv

Det samme gjelder forsvarsinvesteringer. Verden har endret seg drastisk siden Stortinget vedtok de gjeldende planene for forsvarsinvesteringer. Det er åpenbart at det må satses mer fremover. Det er både Høyre, Frp og MDG og stort sett alle andre partier enige om. Men heller ikke her er det nødvendig å finansiere det ved å øke klimautslippene eller ødelegge mer natur.

Selv uten de økte inntektene fra oljefondet, kunne kuttlisten bestått av helt andre ting, som for eksempel å skrinlegge noen av de svindyre og miljøfiendtlige motorveiene de ønsker seg, eller å øke avgiftene på forurensning. Men som alltid er det klimatiltak som skal nedprioriteres så snart muligheten byr seg.

Politiske ledere må kunne håndtere flere krevende kriser på en gang. Nå er det alvor på flere fronter, og verden trenger at vi våger å ta nødvendige valg for planeten, demokratiet og ytringsfriheten. Men diskusjonen bør ikke starte ved å tvinge fram en kunstig motsetning.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Powered by Labrador CMS