Brukte vi virkelig oljepenga på bil?

Heidi Nordby Lunde er spaltist i Dagsavisen. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter de mange debattene i kjølvannet av boka «Landet som ble for rikt» av Martin Bech Holte som kom i fjor, skulle man tro at finansdepartementets omtale om hva fondsmidlene (oljepenga) har gått til ville vekke noe mer interesse. Boks 3.1 på side 61 i revidert nasjonalbudsjett har nemlig fått ufortjent lite oppmerksomhet.

Lov om Statens pensjonsfond slår fast at sparingen skal støtte opp under finansieringen av folketrygdens pensjonsutgifter og ivareta langsiktige hensyn ved anvendelsen av statens petroleumsinntekter, slik at petroleumsformuen kommer både dagens og fremtidige generasjoner til gode. Mon det.

Vi kunne investert oljepengene på forskning, infrastruktur, omstilling, slik retningslinjene i handlingsregelen for oljepengebruken tilsier. Vi kunne gjort arbeidslinja reell. Vi kunne kuttet skatter for folk som jobber, sparer og skaper verdier. Men nei.

Vi brukte faktisk mye av penga på Teslaer til hvermannsen.

Siden 2001 har offentlige utgifter økt med 7 prosent av BNP. I 2024 ble over 550 milliarder kroner overført fra oljefondet til statsbudsjettet, og utgjør dermed rundt en fjerdedel av budsjettet. Omtrent to tredeler av dette har gått til økte offentlige utgifter. Det inkluderer selvsagt også gode investeringer i velferd og økende utbetalinger av alderspensjoner, men har også gitt oss et langt høyere utgiftsnivå på offentlige tjenester sammenlignet med velferdsstater som Sverige og Finland. Diskusjonen om hvordan vi må sørge for å bruke offentlige ressurser bedre, slik at vi får mest mulig velferd og tjenester for pengene, er på ingen måte over. 

Kommentar: Mindretall er den nye normalen

Tvert imot, Støre-regjeringen har reversert helt nødvendige reformer for å sørge for en bedre og mer effektiv offentlig pengebruk, gjennom å bryte opp sammenslåtte kommuner, gjenopprette fylkeskommuner, bruke penger på politikontorer politiet ikke har bedt om, opprettet passkontor der ingen bor, skattefinansiert «gratis» ferjer som fører til at turister fortrenger de fastboende og subsidiere barnehager i indre Troms til tross for at barnefattigdommen er størst i byene. Det er mye å ta tak i.

Men en tredel har blitt brukt på å redusere skatter og avgifter. I den litt mindre kjente delen av handlingsregelen, den som ikke bare sier noe om hvor mye penger vi kan bruke, men også legger føringer for hva vi bør bruke penger på, så står det at vi kan bruke oljepengene på vekstfremmende skatteletter. Tanken var å bruke handlingsrommet fra oljeinntektene på å investere i vekstfremmende aktiviteter, som å finansiere infrastruktur, kunnskap, forskning og utvikling, og altså skatteletter som bidrar til økte investeringer og norsk verdiskaping.

Dette skulle gi Norge et mer robust økonomisk fundament som kom generasjoner til gode. Men mye av oljepengedebatten går på hvordan oljepengene har ført til en offentlig sektor som bare ser ut til å ese ut, nesten uansett hvilken regjering som styrer. De vekstfremmende skattelettene hører vi mindre om. Det er kanskje en grunn til det. Det vi ifølge finansdepartementet har brukt oljepenga på er nemlig – tro det eller ei – bil.

I boks 3.1 på side 61 i revidert nasjonalbudsjett står det at på inntektssiden har skatte- og avgiftsinntektene som andel av BNP falt med 3,6 prosentenheter siden 2001. Det skyldes i stor grad reduserte bilrelaterte avgifter, som har falt med over 2 prosent av BNP. Det tilsvarer rundt 84 milliarder kroner i dagens pengeverdi, eller sagt på en annen måte: Omtrent én av fem oljefondskroner vi har brukt siden 2001 har gått til å kutte avgifter på kjøp, bruk og eie av bil. Der har du svaret når barnebarna spør om hva vi brukte en midlertidig superprofitt fra en ikke-fornybar ressurs til.

Lokale ordførere sikret turistskatt

Grunnen til at dagens femåringer må jobbe lenger enn oss for å få samme pensjon som i dag, er at vi bruker opp penga på å finansiere løpende drift av en lite bærekraftig kommunestruktur, finansierer gratis ferjer eid av internasjonale private equity selskaper, holder oss med tomme politikontorer og billigere biler.

Så med mindre våre barnebarn kan arve våre Teslaer i fullt brukbar form, er det fint lite som tyder på at dagens anvendelse av statens petroleumsinntekter kommer fremtidige generasjoner til gode. Det fundamentet vi skulle gi våre barn og barnebarn er ikke så robust som vi skulle ønske, og det er det den kommende valgkampen burde handle om.