Den systematiske rasismen eksisterer, også i Norge

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For et par uker siden leste jeg om Xander Radpey i VG, som ikke får jobbe i politiet lenger fordi han er fra Iran og kona fra Mexico, to land Norge ikke har sikkerhetsmessig samarbeid med.

Ifølge Oslo politidistrikt blir personer med flerkulturell bakgrunn systematisk ekskludert fra stillinger som krever sikkerhetsklarering.

Tilknytning til fremmede stater brukes som grunnlag for avslag – ofte uten reell vurdering av faktisk sårbarhet. Dette rammer lojale borgere, født og oppvokst i Norge, som likevel mistenkeliggjøres på grunn av for eksempel foreldres fødeland.

Det er ikke uten grunn at mennesker med multikulturell bakgrunn ser seg nødt til å endre navn på papiret for å øke sjansene sine for sosioøkonomisk inkludering.

Det er fordi systemet er bygget på en måte som skaper tvil om oss – selv når vi har flere år med lojalitet, bidrag og tjeneste til landet.

Sats på pappa, ikke bare politi

En spesifikk hendelse som fortsatt streifer tankene mine innimellom, var da jeg og to venner med flerkulturell bakgrunn dro på en helt ordinær «harryhandel» til Svinesund tilbake i 2023.

På vei hjem, etter handelen, ble vi stoppet av tre (!) politibiler et stykke etter grensen. De ransaket bilen og oss – grundig – men fant ingenting. Til slutt så de både overrasket og nesten fortvilte ut.

Jeg spurte en av politibetjentene om hun kunne være ærlig og forklare hvorfor vi ble stoppet: «Er det fordi vi er mørkere enn andre?». «Ja», svarte hun.

Selv om det gjorde vondt, satte jeg pris på ærligheten – det var i det minste noe jeg kunne respektere. Politiet fortalte oss at tollerne hadde sett oss på kamera ved grensen og følt at vi kunne være en potensiell trussel mot landet.

Husk at vi er samme dyret, bare med ulik farge. En lys hest og en mørk hest kan ha samme kvaliteter og kvalifikasjoner til løp. Det handler kun om hvem som er best egnet.

Likevel får vi høre at vi «må integrere oss», «akseptere norsk kultur», «være lojale». Selv etter år med utdanning, arbeidsinnsats og samfunnsbidrag så er avstanden der.

Hva mer må vi gjøre for å bli sett på som fullverdige borgere?

Er det vi utlendingene som faktisk prøver å balansere to kulturer som er idiotene i denne situasjonen? De utlendingene som ikke prøver og tar avstand, ser de noe vi ikke ser? Har de gitt opp fordi det vi andre prøver på ikke funker? Det virker litt sånn.

Selv har jeg jobbet med sikkerhet i flere år. Nå jobber jeg i Kriminalomsorgen, der jeg er med på å hjelpe mennesker ut av kriminalitet og inn i samfunnet.

Keffiyeh, klovnenese og folkerettsbrudd

Det er et arbeid jeg er stolt av, og som bidrar direkte til trygghet. Mange kollegaer sier de senker skuldrene når jeg er på jobb – at jeg er en ressurs, et «supervåpen», fordi jeg forstår flere kulturer og mennesker.

Så hvorfor bærer jeg likevel på en uro? En følelse av mistillit fra det samme systemet jeg daglig tjener?

Svaret er enkelt: Fordi systemet fortsatt ekskluderer, mistenkeliggjør og behandler mange av oss som en sikkerhetsrisiko – ikke på grunn av våre handlinger, men på grunn av vår bakgrunn.

Xander Radpey; du står ikke alene.

• Innlegget er levert av Ung Debatt, som distribuerer unge voksnes meningsytringer til norske medier.

Batteriene som truer nabolaget ditt